- Jeg debuterte på A-laget som 15-åring og var trofast mot klubben med unntak av en sesong på Grindvoll. Min siste kamp på A-laget var kvalifiseringskampen borte mot Elverum i 2003. Vi spilte uavgjort 11 og opprykket glapp, sier Bråthen.

Vendepunktet

Han husker godt da klubben bestemte seg for å bli bedre.

Det var tidlig på 90-tallet mens Roy Arild Fossum og Karl Petter Endrerud var trenere. Vi var brukbare, men holdningene var for dårlige. En høst satte vi oss ned og bestemte at vi måtte trene mer og slutte med å drikke oss stupfulle hver eneste helg, sier Bråthen og beretter om en gjeng som økte treningsdosene med et par ganger i uka hvert år.

Tidlig på 90-tallet gikk Jevnaker rett fra 3. til 1. divisjon. Det ble starten på tre drømmeår med cuptriumf over eliteserielaget Lyn, JIF slo Odd Grenland borte og rystet Molde og Åge Hareide i cupen (lå under 0-3, men tapte 3-4).

- Vi hadde tre gode år i 1. divisjon, men rykket ned da den nye serieordningen ble innført foran 1997-sesongen. Vi ble nummer seks i serien, men rykket ned etter at HamKams Atle Maurud fikk godkjent en tvilsomt scoring i sluttminuttene, sier Bråthen og legger til at mange av de som som spilte 1. divisjon med Jevnaker på midten av 90-tallet var lokale gutter fra Jevnaker, Gran og Lunner uten det helt store fotballtalentet.

- Miljøet var en stor suksessfaktor. Vi trente mye og utfylte hverandre veldig bra som lag. I utgangspunktet var vi mange habile 3. divisjonsspillere, men sammen ble vi et godt 1. divisjonslag, sier Bråthen.

Gruer viktig

Han trekker også fram Jørn Gruer som den viktigste spilleren på laget.

- Jørn kom fra seriesølv med Mjøndalen i toppserien, og hadde både rutine og ikke minst evnen til å dra de andre spillerne opp på det nivået som krevdes. I tillegg hadde han en sterk klubbfølelse og den kynismen som preger en toppspiller med vinnerskalle, sier Bråthen.

Han legger ikke skjul på at det var mye moro på treningsleirene.

- Vi spilte alltid «køsse-cup». Vi delte opp i faste lag, hadde egne trøyer og laget tabeller. Dette var blodig alvor med dueller og høy temperatur hvis dommeren dømte feil. De lagene som skulle møte oss i treningskamper neste dag trodde knapt sine egne øyne da de så intensiteten og galskapen på cupen, smiler Bråthen.

Fortell om navnet Babar?

- Det klengenavnet var det Rolf Fugleberg som ga meg etter en sosial samling hvor vi snakket om tegneseriefavoritter. Siden den gang har jeg alltid blitt kalt Babar etter den kjente elefanten.

Du hadde Lars Lafton som skopusser?

- Det stemmer. Lars var min faste skopusser da han var junior. Han måtte læres opp, men ble etter hvert veldig god. Det vanket påskjønnelsen i form av kinderegg og godt drikke på bortekampene. Jo mer søtsaker Lars fikk, jo bedre gjorde han jobben neste gang, sier Bråthen og legger til at Lafton også ble en veldig god fotballspiller.