Det bekrefter sportssjef Clas Brede Bråthen overfor Hadeland. Lunder har vært Mika Kojonkoskis høyre hånd i to år, stortrives i rollen og får veldig gode tilbakemeldinger på jobben han har gjort.

- Jeg håper å fornye kontrakten som utgår i mai, sier Lunder.

150 reisedøgn

Han legger ikke skjul på at jobben er krevende, men utfordringene er store.

- Siden familien valgte å flytte til Lillehammer, er antall reisedøgn redusert til 150 denne sesongen. Det er mye, men sånn er gamet i denne jobben. Jeg prøver å tilbringe så mye tid som mulig med familien, sier 32-åringen.

Han har blant annet en liten sønn på to og et halvt år (Henrik), som i påsken gjorde sitt første lille skihopp! - Det var ikke så langt, men han satset, smiler Jermund.

Manglet prikken

- Hvordan er du fornøyd med sesongen?
- Vi har vært med på å sette preg på verdenscupen og de fleste rennene. Vi har mange på pallen, men manglet prikken over i-en i de viktigste rennene som hoppuka og VM. Det er en stor utfordring for oss trenerne å bidra slik at hopperne får ut sitt aller beste når det gjelder som mest. Alt sitter oppi hodet, fordi vi ofte har vært best i de "vanlige" verdenscup-rennene, sier Lunder.

Trives

Han er fornøyd med egen utvikling under landslagstrener Mika Kojonkoski.

- Det første året var det veldig mye nytt. Nå er jeg bedre kjent med både løpere og system, og føler at jobben er både morsom og utfordrende. En slik jobb blir i hvert aldri kjedelig. Vi har hele tiden et press om å prestere, og få hopptrenere i verden har den erfaringen som Mika har. Til daglig har jeg hovedansvar for å følge opp treningen til løperne bosatt på Østlandet, mens Geir Ole Berdahl har ansvaret for hopperne i Trøndelag, sier Lunder.

Talenter

Lunder har merket seg at Carl Peder Skavern fra Brandbu ble nummer to i Hovedlandsrennet tidligere i vinter.

- Det er flere år siden en hopper fra Hadeland gjorde det så bra. Når det gjelder talentutvikling i hopp, så har vi nordmenn en annen filosofi, sammenliknet med nasjoner som blant annet Østerrike og Tyskland. Der følger de opp talentene allerede fra de er 11-12 år. I Norge venter vi ofte til de er 15-16 år. Dette gjenspeiler seg også på seniornivå. Utenlandske topphoppere får ofte sitt internasjonale gjennombrudd når de er 16-17 år, mens vi ligger tre-fire år bak. Spørsmålet er om vi burde tenkt litt mer i de baner som utlendingene gjør, sier Lunder.

- Hvordan blåse liv i hoppsporten på Hadeland og andre små steder?
- Vi må bare innse at bredden ikke er hva den var, men små rekrutteringsanlegg (opp til 40 meter) er viktig for de yngste hopperne. Hvis de holder interessen oppe til de er 13-14 år, kan de ta steget videre til større regionale bakker, sier Lunder.

sporten@hadeland.net