Gunnar Kopperuds siste roman tar leseren med tilbake til 1770 og en lite omskrevet og ærbar side ved norsk og dansk historie, der 85.000 slaver ble fraktet fra Vest-Afrika på dansk-norske skip til de vestindiske øyer.

Det er likevel lite eksplisitt historie omhandlet i romanen. Vi møter grusomhetene gjennom hovedpersonen Christian Werle i stedet, en nordmann som studerer teologi i Danmark, studiet avbrytes fordi faren har gått konkurs hjemme i Norge. Christians veg videre blir oppdraget om å reise til Afrika for å døpe slaver. Gjør han det i tre år kan han komme tilbake, få eksamen og bli prest.

Vi følger Werles forvandling fra en tidvis naiv student til et dypt sinnemørke utover i romanen. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, som på det ytre plan er realistisk og tidvis rått beskrevet. Men det er gjennom Werles indre vi følger en persons reise gjennom menneskets mørkere sider. For om de ytre rammer i romanen tidvis kan synes uklare, er Kopperud en mester på å beskrive det (u) menneskelige. Menneskesynet virker som sagt mørkt, men innimellom legger Kopperud inn absurd, svart humor.

Språklig er det en nytelse å følge Kopperuds persongalleri og situasjonene Werle havner i. Tidvis repetativt og musikalsk, tidvis lyrisk og med et understatement, alltid med et driv som gjør at du blar om til neste side.

Året er 1770, men jeg leser boka som også dagsaktuell. De menneskelige konflikter på det indre og ytre plan er de samme, både når det gjelder profittjag, maktkamp og grusomheter. Kopperud unngår å beskrive mennesker som mediaforslitte monstre. Det er det som gjør historien enda sterkere. Det er mennesker det handler om, og hvordan vi handler i gitte situasjoner.

En sentral tråd gjennom boken er Werles forhold til kvinner, sine søstre, en kjærlighet i København, en islandsk slave og en innfødt kvinne. Vi røper ikke mer enn at dette temaet er glitrende beskrevet og skarpt observert.

Werle har falt i sosial status, har mistet respekt og anerkjennelse, han reiser ut i det ukjente for å starte på nytt, han slåss med sin teologi og tro – han sliter med sitt kvinnesyn, sitt forhold til det motsatte kjønn, sin seksualitet, sin moral og sin evne til å bli ledet og avledet. Det ligger en nerve, en dirrende undertone og et mørke også her.

Sett i 2008-lys er Werle en slags backpacker-halvprest som dumper ned i hengemyra mellom sin manglende forståelse for stedet han har havnet og vår kulturbelastede evne til å «slumme nedover».

Tidvis er roman rå og rett fram i konkrete og grusomme hendelser. Den formidler innsikt i mennesket og menneskets indre. Den er menneskers tro, håp og griskhet, den er vår ondskap og den er en roman som vil sitte igjen lenge i hukommelsen til den som har lest den.

En smakebit:

– Investeringene kommer et helt samfunn til gode, fortsatte munkene.

– I denne handelen genereres inntekt i alle ledd, fra nederst til øverst.

Christian merket seg ordet «generere», det liknet en kalket grav, et forsøk på å dekke over et annet ord.

«Hviske i mørket» er en stor leseropplevelse.

Anmeldt av Jørn Haakenstad