– Og vi må fornye oss, ikke bare kopiere gamle åklær, sier en av landets få håndvevere med svennebrev, Karin Kristiansen.

– Til nå har norsk veving nesten utelukkende dreid seg om tradisjonelle mønstre og fargeholdninger. Det er i seg selv praktfulle saker, men det fungerer ofte dårlig i moderne miljøer. Skal vi lykkes med å rekruttere nye generasjoner til faget, må vi tenke nytt, mener håndveveren fra Årnes i Akershus.

– Også vevarbeider må tilpasses omgivelsene. Hvis det ikke passer inn der det skal brukes, er jobben dødfødt, legger hun til.

Titusenårig historie

De tekstile teknikkene er av de eldste i menneskehetens historie. Funn fra blant annet Kina og Midtøsten viser at det ble vevd tekstiler allerede i neolittisk steinalder omkring 8000 år før Kristus.

I Norge var vevede stoffer vanlig i vikingtiden. I gravgodset fra Osebergfunnet var det blant annet en oppspent brikkevev, som trolig er den eldste teknikken her til lands. Brikkeveven består av små, tynne firkantede trebrikker med et hull i hvert hjørne, og ble brukt til veving av smale pyntebånd og belter.

Takket være kvinnebunaden fra Øst-Telemark, holdes teknikken fortsatt i hevd.

Mange teknikker

Senere kom grindveven, en plate av trespiler med hull i midten. Også her var bruksområdet for det meste pyntebånd og belter. Utskårne grinder var lenge en populær friergave over hele Norden. Samene vevde blant annet sine bånd på grinder av reinsdyrbein, og folkedrakten fra Finnskogen har ennå elementer av grindvevarbeid.

Store vevstoler var trolig i bruk i Kina fra begynnelsen av Zhou-dynastiet tusen år før vår tidsregning, mens tilsvarende avansert redskap først ble tatt i bruk i Europa et par tusen år senere – mot slutten av middelalderen.

Den eldste kjente form for vevstol i Norge er oppstadveven, der renningen henger loddrett. Først på 1500-tallet ble vi kjent med flatvevsstolen, som i dag er den vanligst brukte. Oppstadveven er nå mer et spesialredskap for billedvev og tepper.

Industriell revolusjon

Den første mekaniske vevstolen ble oppfunnet England i 1787, og både spinning og veving ble i løpet av 1800-tallet storindustri.

I Norge grodde det opp en rekke bedrifter langs Akerselva i Oslo. På det meste sysselsatte de et par tusen kvinner, menn og barn som spinnere, vevere og fargere. Resultatet var at håndvevingen stagnerte, og ble i større grad en fritidssyssel enn et fag.

Men eventyret varte ikke evig. Mellom 1955 og 1975 ble alle tekstilfabrikkene ved Akerselva nedlagt, og i dag er det veldig lite industriveving igjen her i landet.

Karin Kristiansen trekker frem noen hederlige unntak: Røros Tweed, Hillevåg Ullvarefabrikk, Krivi Vev i Tingvoll på Nordmøre, og ikke minst «museumsbedriften» Sjølingstad Uldvarefabrik i Vest-Agder.

Tidkrevende håndverk

I dag importerer vi nesten alt vi behøver av tekstiler. Dermed spiller hjemmevevingen igjen en viktig rolle dersom håndverket skal overleve. I dag er det anslagsvis bare 30 håndvevere med svennebrev igjen her i landet, og langt fra alle driver aktivt.

– Det er vanskelig å leve av faget, medgir Kristiansen. Det tar tid å veve, gjerne fem-seks timer på en meter, og derfor er det ikke alltid lett å få lønnsomhet i produktene. I tillegg er det mange som kvier seg for å være selvstendig næringsdrivende, med alt hva det innebærer av byråkrati og andre ulemper.

Faget er fortsatt med i undervisningsprogrammet «Design og håndverk», og læretiden er fire år. Ideelt sett to år på skole, og to år som lærling i bedrift.

– Det største problemet er mangel på læreplasser. I Norge kan de nok telles på en hånd, tror Kristiansen.

Mange hobbyvevere

– Husflidlag og en del bygdekvinnelag gjør mye bra for å holde vevertradisjonen i hevd. Det er relativ stor interesse for kursene de arrangerer, og det er etter hvert mange som vever på hobbybasis og selger sine arbeider på lokale julemesser og lignende. Ofte til priser som bidrar til å undergrave markedet.

– Men jeg ser ikke på hobbyfolket som konkurrenter. Tvert imot, all interesse rundt veving hilser jeg velkommen. Men skal faget overleve, må det bli flere som tar svennebrev og prøver å leve av det, sier Karin Kristiansen.

Selv startet hun med opplæring allerede i 1979, etablerte egen bedrift i 1989 og tok svennebrev som privatist ti år senere.

Trenger støtte

Kristiansen roser «Kulturringen», et opplæringskontor som arbeider for å verne og videreføre gamle håndverksfag. Men hun mener at politikere og myndigheter kan gjøre mer for å redde de minste og verneverdige fagene. Helst også med ren økonomisk støtte.

– Mange har også blitt lei av å konkurrere med et stadig økende innslag av billig makkverk fra Thailand, Kina og Taiwan, sier Kristiansen.

De utenlandske håndverkerne som kommer hit med sin egen kultur, ønsker hun derimot hjertelig velkommen.

– Norsk håndverk trenger kvalitetsimpulser utenifra, sier håndveveren. (ANB)