Luzon er den største og nordligste av Filippinenes øyer, men det er absolutt overkommelig å komme seg dit for dem som vil utenfor turismens slagne landevei. Noen krøsus trenger du heller ikke være, for her får du mye for pengene.

Bali Hai

Bauang på Luzon ligger en liten dagsreise med bil nord for Manila. Her finner du Bali Hai Beach Resort, og hit kom australske Bill for 16 år siden for å overta et nokså forfallent sted.

Bill bygde nye bambushytter, anla et stort svømmebasseng og opparbeidet den hyggelige strandrestauranten som har 200 retter på menyen.

Hyttene har dobbeltrom til 210-240 kroner døgnet. For 100 kroner mer får du et familierom med kjøkkenkrok og plass til fire. Inventaret er sparsomt og værelsene preget av tidens tann, men sengene er gode og sengetøyet rent. Her er TV, aircondition og vifter, og servicen er førsteklasses. Bak baren er det en krok for dem som vil koble seg til internett, og ellers ordner Bill og hans folk det meste.

Det er mange slike små turistanlegg langs kysten av Luzon, og klientellet kan være så ymse. Sør for Bauang er det livlig sexindustri. I likhet med andre steder på Filippinene oppsto den rundt en tidligere amerikansk militærbase.

Også på Bali Hai er det filippinske kvinner i selskap med utlendinger, men de fleste er ektepar med barn. De godt voksne mannfolka uten følge, gjør ikke mer av seg akkurat her enn å tilbringe mye av dagen i prat over ølglassene.

Når lyktene tennes i tropemørket og vaktmannen rusler sine runder, senker roen seg over Bali Hai. Her er det verken fyll eller bråk.

Ingen turistgetto

Bali Hai er heller ingen turistgetto, slik en finner mange andre steder på Filippinene. Riktig nok er det væpnede vakter ved porten, men dem ser du overalt i dette landet. Alle er velkomne inn for å spise eller bruke svømmebassenget mot en liten avgift. Det er ingen stengsler mot sandstranda rett nedenfor. Den er offentlig, dominert av landsbybarn og fiskere.

Når turistene våkner, er båtene allerede på sjøen. Sent på ettermiddagen kommer de tilbake. Da samles ungguttene for å dra opp farkostene, mens kvinnene kommer ruslende for å se hva havet har gitt.

Noen steinkast unna går kystveien. Den tar deg gjennom provinsen La Union og videre nordover gjennom Ilocos Sur og Ilocos Norte. Mellom butikker, barer og flittige håndverkere lager minibusser og motoriserte «tricycles» et infernalsk leven. Begge kjøretøy kan ta deg til provinshovedstaden San Fernando og er nesten gratis, men på minibussen river eksosen mindre i nesa.

I San Fernando finner både lokalbefolkning og besøkende alt de trenger på et av de tradisjonelle markedene eller det nye kjøpesenteret som ikke står tilbake for noe av det du er vant til.

Skal du lenger nordover –og det bør du absolutt – kan du ta bussen. Den går til stadighet, og de beste har aircondition. Vil du ha frihet til å stanse hvor du vil, bør du leie bil. Langs kysten er veiene så bra at du kan kjøre selv. Men trafikken er tøff, særlig i tettstedene, og veiskilt kan det være så som så med. Grip derfor i lommeboka og lei mannskap på kjøpet. Vi betalte 1.000 kroner for bil og to menn i to dager og to netter, og da sørget sjåførene selv for kost og losji.

Marcos-land

Provinsen Ilocos Norte er først og fremst kjent som hjemstedet til president Ferdinand Marcos. Han hersket over Filippinene i 21 år, og ble stadig mer diktatorisk og stormannsgal inntil den fredelige revolusjonen i 1986 kastet både ham og hustruen Imelda. Hun er vel så berømt som mannen, særlig på grunn av alle skoene (det kan ha vært over to tusen par) som hun måtte etterlate i presidentpalasset i Manila da paret ble tvunget i eksil.

Den godt preserverte Imelda glitrer fortsatt i Manilas selskapsliv i en alder av 78 år. Ferdinand ligger i den lille byen Batac, der han vokste opp. Noen sier den avdøde diktatoren er dypfryst, andre hevder han er balsamert, mens noen mener det bare er en voksfigur som ligger under glassmonteren i mausoleet med dempet belysning og sakral musikk. Her er det også et museum, svært så beskjedent i denne sammenheng, der Marcos og hans meritter prises.

Isolert luksus

Mer imponerende er Fort Ilocandia litt lenger nord; et monster av et hotellanlegg langt ute på landsbygda som gjenspeiler Marcos-familiens hang til overdådig luksus.

Hotellet ble reist i anledning bryllupet til presidentparets datter Irene i 1983, med brudens mor som byggherre. I byen Laoag lander det fly fulle av pengesterke turister fra Taiwan og Hong Kong som forsvinner etter noen dager i luksuriøs isolasjon, der de blant annet kan forlyste seg på det døgnåpne Casino Filipino.

En natt bak de strengt bevoktede murene er nok for oss. Vi misunner ingen når vi setter kursen sørover. Langs sjøen ser vi hvite sandstrender, der få eller ingen turist har satt sin fot. På den andre siden av veien strekker tobakksmarkene seg østover mot grønne åser og fjerne fjell. Vi gleder oss til vår enkle bambushytte på Bali Hai, den joviale Bill og ungene og fiskerne på stranda. (ANB)