Velkommen, herr President!

Ja, for i dag hilser vi verdens mektigste mann velkommen til vårt lille land. Vi gratulerer med tildelingen av Nobels fredspris 2009. Vi håper den inspirerer og forplikter.

Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jagland, utløste et gisp blant de frammøtte i verdenspressen da han kunngjorde at årets fredspris går til temmelig nyvalgt president i USA, Barack Obama. Diskusjonen dreide seg raskt rundt hvor vidt det var riktig å gi verdens mest prestisjetunge fredspris til en mann som ennå ikke har bevist særlig mye mer enn at han har en visjon. Skal fredsprisen tildeles som en heder for resultater, eller skal den tildeles for å forplikte?

Når Nobelkomiteen tildeler verdens viktigste fredspris til mann som har arvet et hav av problemer, tar du en sjanse. Foreløpig har reaksjonene rundt om i verden vist at det er en hårfin balanse mellom genierklæring og latterliggjøring. Noen roser utdelingen og kaller den modig og viktig. Andre mener komiteen like gjerne kunne tildelt den til Miss Universe, for også hun ønsker fred i verden. Forskjellen er selvsagt at USAs president kan gjøre noe med det.

En annen risiko Nobelkomiteen har fått smake er i hvilken grad fredsprisvinneren kan prioritere festivitasen rundt utdelingen. Årets vinner står til kne i utfordringer, og har satt arbeidet med dette høyere enn mye av det Norge hadde tenkt til å vise og servere. Er prisvinneren frekk og uforskammet? Nedgraderer han hele Nobels fredspris gjennom dette. Gjør han den mindre viktig? Nei, vi burde være glade for at verdens mektigste mann er mer opptatt av å bruke tid på verdens problemer enn å gå i kaffeslabberas og utstillinger. Når det er sagt må vi få lov til å være skuffet over at presidenten ikke tar seg tid til å svare på de kritiske spørsmålene han bør svare på som leder av det verdensomspennende krigsmaskineriet USA jo er.

Nobelkomiteen har i år vært modige. De har oppnådd å skape enorm oppmerksomhet rundt prisen. Om sjansen de har tatt slår positivt eller negativt ut, vil bare framtiden vise. Det avhenger i stor gard av om Obama lykkes.

Straffes for arroganse

Arbeiderpartiet stuper på nok en meningsmåling, og velgerne rømmer til det nå jevnstore Fremskrittspartiet. Statsministerens arroganse i biodieselsaken pekes på som årsak. Frp vinner ikke på sin miljøpolitikk. De vinner på å underbygge folks frustrasjon over brutte løfter. Brutt velgertillit er alvorlig for et regjeringsparti. Heldigvis for Ap er det lenge til neste valg. Tillit tar lang tid å bygge, og de har en tøff jobb foran seg med overbevise velgerne på nytt.

Vi burde være glade for at verdens mektigste mann er mer opptatt av å bruke tid på verdens problemer enn å gå i kaffeslabberas.