Du har hørt om urfolk? Det var de som var der først. Er du en smule autofil, smiler du gjenkjennende til ur-GTI også. Fornavnet er Golf. Det var Volkswagen som gjorde det først, nemlig. De stappet en hissig motor inn i en liten og lett familiebil, og satte GTI-emblemet foran i grillen. Året var i 1977, året etter at Golf første gang så dagens lys. Seks år seinere hadde samme bil fått litt større motor og femtrinns girkasse. 1,6-literen i første utgave ble erstattet av den legendariske 1,8-literen, og antall hestekrefter økte fra 110 til 112 hestekrefter. Året var 1983. Gjett hvilken bil Jon Reidar Furulund fra Lunner har fått tak i? Helt riktig, en VW Golf GTI fra 1983. Motoren er på 1,8 liter, og girstanga med den originale golfballkula på toppen troner over fem gir. Bedre blir det når bilen er overtatt fra en entusiast, og Golfen har aldri sett snø annet enn gjennom vinduene i den tidligere eierens garasje. Nærmere enn bilen som rullet ut fra fabrikken i 1983 skal du lete lenge etter.

Fundamentalist

Jon Reidar visste hva han var på utkikk etter. Det er nemlig hans andre ur-GTI. Den første ble spist opp av saltlaken på E6 mellom Lunner og Elverum i studietiden. Dagene med GTI som hverdagsbil er over. Nå skal GTIen få være go'værsbil.

Jon Reidar er entusiast og en smule fundamentalist. Radioen med kassettspiller fra Blaupunkt er original, men ikke original nok. Det var ikke noe som het RDS i 1983. De innvendige dørpanelene er utrustet med ettermonterte Blaupunkt høyttalere. Det holder ikke, så nå er jakten i gang for å finne den originale spilleren, mens nye dørpaneler allerede er innkjøpt. Han har også vurdert å kjøpe en annen grill til bilen, grillen som GTI ble levert med i Tyskland. Den har ikke de karakteristiske ekstralysene. Ideen er foreløpig skrinlagt fordi det nå en gang var slik at alle biler som ble levert i Norge hadde grillen med ekstralys. Dette sier litt om hvilke dilemmaer GTI-fundamentalister står overfor.

Bare én GTI

Men en ting er sikkert for GTI-fundamentalister: Det finnes bare én Golf GTI. Derfor var det med en god dose skepsis Jon Reidar tok imot invitasjonen til et møte med nyeste generasjon Golf GTI.

Folk som er flinkere med tall enn bil skjønner ikke hvordan det går an å i det hele tatt sammenlikne de to bilene. Jon Reidars Golf hadde, og har trolig fortsatt 112 hestekrefter. 30 år etter kan dagens Golf GTI skryte på seg 200. Er kampen allerede tapt? Vel, skrivebordsracere, alt er ikke så enkelt.

Mye har skjedd på 30 år, eller 23 som er differansen til Jon Reidars perle. Det viktigste er at alt vokser. For eksempel er dagens GTI et hestehode lengre. Den er også breiere. Viktigst er likevel vekta. I 1983 holdt det med 865 kilo. I 2006 veier Golf GTI 1.336 kilo. Ser vi på hvor mange kilo hver hestekraft må jobbe med, skrumper forskjellen. I Jon Reidars GTI må hver hestekraft flytte 7,7 kilo. I dagens GTI er det 6,7 kilo. Som de som har greie på bil sier: Vekt er hestekrefter.

Reise i tid

Kalkulatorer til side: Vi blir med gamlefar på tur. Den gjennomført strøkne bilen imponerer. Hvordan en 23 år gammel bil kan se og føles slik, er imponerende. Det er som å reise i tid. Pedalene er tungtrådte. Du må jobbe med bilen, ta initiativet, være bestemt og følge opp. Girkassa er presis, men også her må du vise hva du vil. Med respekt for både bil og eier bare kjenner jeg forsiktig på grensene. Gjennom en tett svingkombinasjon får jeg likevel los på GTI-gleden. GTIen lystrer, men det er mange år siden jeg har måttet jobbe så hardt med gir, pedaler og ikke minst ratt, for dette var før servens tid i GTI. Gjennom en hårnål henger jeg i rattet for å få tilstrekkelig utslag, og bilen krenger betydelig. Det knirker, det knaker, det rister, det lukter, og lydbildet er stapp fullt av alt vi autofile elsker av motor, eksos og drivlinje.

– Du må bare bruke den, var instruksjonen fra Jon Reidar, men respekten er for stor til å ta det helt ut, og han skjønner det.

– Nå skal jeg kjøre, insisterer han. Hans tillit til klenodiets kvalitet er større enn jeg tør gi den. Skal noen ødelegge bilen, så får det bli eieren.

Det åpner seg brått en ny side av bilen. Tør du, bor det fantastiske egenskaper i bilen. Ganske snart er smilene mer enn breie, og om du skal legge på lydeffekter, kan du hente fram Autofil-Larssens høyfrekvente fnis. Det er moro - fryktelig moro!

Tilbake til framtiden

OK, jeg forstår hvorfor den gamle GTIen har fått den statusen den har. Men det er på tide å reise framover i tid. Dagens GTI har vi lovprist før, og gjør det gjerne igjen. Det har egentlig bare en konkurrent, sin egen lillebror GT med 170 hestekrefter.

Spørsmålet er hvordan det blir å gå fra en hinsides opplevelse til den neste.

Der den gamle var litt blekkboks og enkel, er dagens solid og forseggjort. Innstillingsmulighetene er romslige, og etter litt justering sitter du som støpt i gode skinnseter. Pedaler og girkasse er strammet opp litt i forhold til standardutgaven, men er på langt nær avskrekkende. Vi ruller av gårde, akkurat slik vi gjør i hvilken som helst familiebil. Helt til vi tråkker på gasspedalen. Turbomotoren på 200 hestekrefter er sivilisert, men uhyre kraftfull. Den skyter fart, nærmest fra alle turtall. Svingkombinasjonen som i stad ga gåsehud etter en heftig arbeidsøkt, greier nå så vidt å engasjere. Adrenalinet er på et langt lavere nivå, men farten er like stor. Det er så uanstrengt og lettkjørt.

Fotballnerd

Inn på banen ruller Tommy Karlsen fra Jaren. Du kjenner ham fra TVNorges serie om fotballnerdene i Tufte IL. Han har spesialbygd en Volkswagen Caddy av samme modell som Jon Reidars GTI.

– Ei golfsnute med påsveiset trillebåre, sier Tommy for å beskrive sin egen bil, som ved sveisehjelp heter Wolksvagen i Cad.

Bilen er Tufte-grønn, og lasteplanet på pickupen har et lokk som er kledd med - ja - gress. Bilnerden er ikke helt ferdig med prosjektet, men når han er det, skal du ikke bli overrasket over å se mer fotballmoro inkorporert i den gamle sliteren. Og å få se nærmere på den er vil lovet, så snart han er ferdig.

Tommy er innkalt som uhildet dommer. Vel, uhildet og uhildet. Såpass interessert er han i GTI at han har en stående på rot i en låve. Den er neste prosjekt ut.

Det skal kåres en vinner, og Tommy viser kjøreferdighetene sin i skjønn forening med to livlige GTIer.

– Dagens GTI er virkelig en verdig oppfølger til Jon Reidars GTI. Det er virkelig tak i'n, gliser Tommy. Det er ikke opplagt, for ikke lenge siden lagde Volkswagen GTIer som ikke begeistret noen. Riktig nok hadde de mer hestekrefter enn originalen, men så var de nesten dobbelt så tunge også. Nå har Tommy vansker med å skjule begeistringen, men han har bestemt seg for å kåre kameratens GTI som vinner.

– Hehe. Ja, men du veit at det handler ikke bare om hestekrefter, gliser Jon Reidar. Han har helt rett.

Mestermøte

Nei, og det er mer et mestermøte enn en duell. Det er to tidsepoker som møtes. Alt var ikke bedre før, men det var annerledes. Dagens GTI følger fantastisk opp det som ble begynt for 30 år siden. Den har den samme ånden. Begge byr på kjøreopplevelser som gjør hverdagen alt annet enn kjedelig. Det er ingen tvil om at dagens modell kjører ifra Jon Reidars bil, men det er ikke det det handler om. Det handler om kjøreglede, og der er kampen en annen. Du må gi mye mer bak rattet i den gamle, men du får også igjen. Gokartfølelsen er påtakelig, og du kan faktisk ha det ustyrtelig moro innenfor fartsgrensene.

Med yngstemann er det annerledes. Visst er det moro, men du skal passe på, for det er mye kortere til lovens grenser bak rattet i denne.

Guttas konklusjonen er hentet fra Ole Brumms samlede verker: Ja takk - begge deler.

– Drømmen må jo være å ha begge to. Dagens for hverdager, 83-modellen for dager hvor det er fint vær og noe godt til middag, avslutter Jon Reidar.