– Jeg har egentlig ikke tenkt over det før, men vi er nok begge to over gjennomsnittet glade i å pusse opp. Vi er nøye – det skal være bra, forteller Velsand.

For et år siden flyttet hun og familien inn i barndomshjemmet hennes på garden Grini i Gran. På den tida har mye skjedd – de har langt fra flyttet rett inn.

I den hvitmalte gangen har Pippi fått et sitat på tømmerveggen: «Det har jeg ikke gjort før ... så det kan jeg helt sikkert». Den delen av huset som er pusset opp, vitner om huseiere som er tilhengere av den rødhårede jentas innstilling.

– Jon er så flink. For ham er ingenting umulig, så da jeg fant dette sitatet måtte jeg bare skrive det på veggen.

Velsand forteller at hun og mannen har gjort det aller meste sjøl. Haugsbakken er elektriker av yrke, men kompetansen stopper ikke ved ledninger og kontakthull. Vegger er flyttet, panel revet av, vinduer byttet ut og skjevheter rettet opp i. Den gamle gardsbygningen fra 1750 hadde skjevheter på opptil 25 centimeter.

– Vi har valgt å prioritere å få det rett i første etasje, så får det heller være litt skakt oppe, sier huseierfruen.

Steinbenk og Ikea-kjøkken

Huset avslører mange gamle tømmervegger, sjøl i ny drakt. Både gangen, stua og badet har kombinasjoner av gammel og ny vegg. En varm gråfarge går igjen i mange rom – ifølge interiørsjefen fordi de «fikk litt nok av hvitt».

Før de tok fatt på barndomshjemmet hennes var de nemlig gjennom samme prosess med huset sitt Moen. Da de flyttet derfra til Grini, fikk livøret, som foreldrene hennes nå bor i, et løft.

– Det har blitt noen hvite vegger, vedgår Velsand.

Denne gangen har valget derfor falt på grått i kjøkken og spisestue. Det lar seg lett kombinere med hvitt, som spisestuemøblene, og svart som benkeplatene på kjøkkenet. Benkeplatene er for øvrig et kapittel for seg selv.

Familien ønsket seg kjøkkenbenk i stein. Det endte med spesialimport fra Polen. Eller Litauen. De to huseierne blir ikke enige om opprinnelsen. Uansett:

– Det kom noen karer derfra og tok mål. Ei uke seinere kom sju mann og la på plass noen hundre kilo med benkeplate. Da sparte vi masse penger, som vi kunne bruke på noe annet, forteller Velsand.

De sparte pengene hindret dem likevel ikke i å velge et forholdsvis billig kjøkken fra Ikea.

– Det femte ikeakjøkkenet vi tegner, sier Velsand, og mener de begynner å bli ganske gode på nettopp det. Med noen særegne finesser fra lokale håndverkere, som sukkerbitlister og søyler til kjøkkenøya, framstår det imidlertid ikke som noe typisk ikeakjøkken. Ikeahjem er nemlig ikke hva paret ønsket seg.

– Jeg har vært inne i noen sånne, sier Velsand, og ansiktsuttrykket røper hva hun synes om akkurat dem.

Gamle ting med historie

Den delen av huset som har fått en oppstramming, framstår som nokså trendy. Interiørsjefen nekter imidlertid for å være spesielt opptatt av trender.

– Jeg synes det er fint med en rød tråd, men vil ikke si at det er noen spesiell trend eller stil her. Jeg leser interiørblader, og synes det er morsomt å pusle rundt og flytte på ting.

I spisestua står en gammel rokk i hjørnet. To gulfalmede fløyelsbamser har pensjonert seg fra leketøytilværelsen, og fått plass i den brede vindusposten. I den andre enden av rommet står en disk med ei lang historie.

– Denne fikk vi av svigerfar, som er baker. Den er fra 1890, og fungerte som disk i Ringdahls bakeri i Gran. Tingene betyr mer for oss når de har en historie, sier Velsand.

Huset har plass til store, gamle ting. Huseierne er opptatt av at tingene skal passe inn. Det å ta vare på det gamle er krevende. Soveromsdøra ble kjøpt på Finn, den var helt perfekt. Bortsett fra de fem lagene med maling, som tok motet fra dørkjøperen. Hun så ikke enden på skrapinga. Far Velsand tok over, og den brede døra setter nå sitt sjarmerende preg på andreetasjen.

Kombinasjonen nytt og gammelt kan være utfordrende. Nina Velsand er ikke redd for å prøve noe nytt.

– Det er viktig å ha noen gode ideer, og ikke minst å tørre å prøve. Jeg snapper opp tips her og der, og blander sammen det jeg synes er fint. Men det skal være et brukshjem, ikke et pyntehus.

Snaaart ferdig...

Neste prosjekt for familien foregår ute. De skal isolere og kle opp igjen ytterveggene. I tillegg gjenstår oppussing av kvadratmeter tilsvarende en stor toroms. Stuer og saler på rad og rekke venter på et løft. Hun regner med at de har tre år til foran seg før det står ferdig. Lettvinte løsninger slipper ikke engang inn på gardstunet.

– Både Jon og jeg sier til hverandre at «detta er mer enn bra nok». Men så veit vi begge to at vi ikke er fornøyde. Det handler om egen sjølfølelse. Vi har lyst til å kunne sette oss ned, se oss rundt og si «dette har vi gjort sjøl, og det ble bra».