Når man lager en tv-serie som går ut på å finne en ny bestevenn til Paris Hilton, da synes jeg man har gått for langt. Jeg så én episode av dette programmet med en venninne av meg, og jeg kunne ikke annet enn å riste på hodet og sukke oppgitt. Hva går det av verden? Her sitter vi («vi» er oss som lever i velstand og har det godt) og følger med på at en blond hotellarving (no offence!) skal finne seg en ny bestevenninne, mens folk dør av sult på andre siden av jorda. Og jeg må bare nevne det:

En av oppgavene bestevennkandidatene måtte gjøre, var å svare på spørsmål som skulle vise hvor mye de visste om Paris... Så klart; det hjelper ikke stakkarene om vi hadde kuttet ut dette programmet. Men det hjelper iblant å sette litt kontraster på ting.

Alle har vel fått høre «tenk på de fattige barna i Afrika», da de som små ikke spiste opp maten sin. Igjen: Nei, selv om du spiser opp maten din, så gjør du ikke et fattig barn ifra Afrika mette. Men når man hører at nordmenn, ifølge Aftenbladet, i fjor kastet i gjennomsnitt 100 kilo mat hver, så gir vel denne setningen litt mer mening? I hvert fall så bør den det. Det er faktisk ikke sånn at alle i verden har råd til å fråtse slik som de fleste nordmenn gjør – og attpåtil kaste store deler av det.

Så hva kan vi egentlig gjøre? Vi som er ungdommer og ikke sitter i en maktstol hvor alle er interessert i å lytte til oss? Ingenting? Feil. Det er mye vi kan og bør gjøre, og det er faktisk noe vi allerede gjør. For å begynne med sistnevnte, så har vi jo Operasjon dagsverk (OD-dagen) hvor vi ungdommer frivillig jobber og samler inn minst 300 kroner hver til et godt formål. I år gikk pengene til Shonglap, som er et ettårig utdanningsprogram for jenter fra elleve til 19 år i Bangladesh. Mange jenter i Bangladesh blir giftet bort i svært ung alder – noen så tidlig som ned i 13-årsalderen. Kan du i det hele tatt forestille deg å være gift som 13 åring? Ikke jeg heller. Derfor føles det godt å jobbe én dag, når pengene er med på å forandre et menneskes liv fullstendig. I fjor samlet norske ungdommer inn 30,1 millioner kroner, så det blir spennende å se om årets tall slår dette.

Andre ting man kan gjøre, er jo å skaffe seg et fadderbarn. De fleste i Norge har nok råd til å vie sju-åtte kroner dagen til et barn som virkelig trenger hjelp og omsorg. En idé er jo at klassen din kan ha et felles fadderbarn – det er utrolig hvor godt det føles å hjelpe noen. Eller hva med denne ideen? På de fleste skoler kjøper jo drøssevis av elever seg en halvliter med brus hver dag, så hva med å snekre sammen en slags kasse hvor man putter flaskene oppi, og hvor man lar panten gå til et godt formål?

Hvis man bruker litt av fantasien man en gang fikk utdelt, så er det nemlig ikke så mye som skal til for å lette litt på samvittigheten. For det nærmeste vi er situasjonen «langt der borte», er når vi i kantina vasser i vår egen søppel som vi ikke har giddet å kaste i søppelkassen to meter unna. Og det er i hvert fall ikke noe å hige etter.