Hår. Hår i øynene, hår i maten, hår i dusjen, hår i børsten. Hår i veien, rett og slett. Hvorfor skinner man seg ikke likeså godt først som sist? Det er jo så mye snakk om mennesker som streber etter den perfekte kroppen, men jeg tror det er minst like mange som fører en evig kamp om å oppnå det perfekte håret. Og hva er egentlig det perfekte håret? Vel, det er nok veldig, veldig individuelt. Selv om jeg foretrekker hardkokte egg, er det jo ikke sikkert at du gjør det, ikke sant?

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hater håret mitt. Det blir aldri som jeg vil at det skal være. Enten er det for mørkt, eller så er det for lyst. I løpet av de siste to årene har det rukket å være begge deler – helt svart og helt blondt. Jeg kan vel ikke akkurat si at noen av delene var særlig vellykket, og det resulterte i at håret mitt ble like slitt som en kost ifra steinalderen, og det sier vel sitt. Men man skulle da tro at det finnes noe som kan hjelpe meg å oppfylle drømmen om det perfekte håret...?

Ja, for hvem ønsker seg vel ikke «hår som skinner av styrke og vitalitet», som Garnier så flott beskriver at håret vil bli om man bruker deres nye «Fructis»-serie. På badet har jeg stående sikkert et titall forskjellige hårprodukter som er halvfulle, nettopp fordi jeg så håpefullt trodde at «ja, denne sjampoen må da kunne redde håret mitt», etter å ha lest hva jeg kaller for «lokkeordene». Men jeg må gang på gang innrømme nok et bomkjøp. Det eneste som hjelper er nok en real hårklipp – dessverre.

Så for et par dager siden var jeg hos frisøren, noe som resulterte i at jeg nå sitter her med hår ned til skuldrene – bare kjedelig, rett avklipt. Hvorfor? Jo, fordi håret mitt er «kjemisk skadet», som det så fint heter. Og hva gjør man da? Jo, man klipper av det skadde håret. Nå mangler bare en fin sløyfe på siden, så hadde man ikke sett forskjell på meg og en førsteklassing. Og da mener jeg en førsteklassing på barneskolen. Hjelp, hjelp, hjelp!

Som jeg nevnte innledningsvis, så kan man jo iblant begynne å lure på om det letteste ikke hadde vært om alle hadde skinnet seg. Hva med en felles «skin deg glad-dag», en gang i halvåret? Da hadde man sluppet å misunne seg grønn over andres flotte hårmanker, og man hadde sluppet å bekymre seg når værmeldingen varslet regn, i redsel for å få krøller. Sistnevnte er nemlig katastrofe for minst en håndfull av venninnene mine. «Åh, nei! Vi kan ikke gå ut nå som der regner!», nærmest hulker de fram. Men da takker jeg stille for meg selv for at jeg i det minste slipper det. Noe positivt kan jeg i hvert fall si om håret mitt – enn så lenge, for det kan godt hende at tilstanden er en annen når jeg står foran speilet i morgen tidlig. Meget, meget sikkert, faktisk...

Liselotte Sørumshagen